Ukvinnelig å stille krav?
Av Sissel Sare | 24. mars 2010
LIKELØNN: Hvorfor tar ikke kvinner posisjoner og hvorfor krever de ikke mer lønn, spør Sissel Sare
Jeg er heldig. Jeg lever i et land der kvinner og menn er like mye verdt, og vurderes som likeverdige i arbeidslivet. Det er like naturlig at kvinner er yrkesaktive som menn. Mine døtre kan med den største selvfølge ta utdannelse og gjøre karriere. I toppsjiktet i norsk næringsliv er det både kvinner og menn, og vi har sterke kvinnelige politikere. Ingen ledergruppe i noen norsk virksomhet vil si at de mener at menn er bedre egnet til ledelse eller fortjener mer lønn. Det finnes skrevne og uskrevne regler i ledelsen og hos personalsjefen som fremmer verdier som likhet, ingen diskriminering og ønske om mangfold. Ingen vil lenger si at to personer i samme posisjon skal tjene ulikt på bakgrunn av kjønn. Så hvorfor har vi da klare forskjeller mellom kjønnene når det kommer til lønn?
Hvorfor tjener kvinner i gjennomsnitt mindre enn menn?
Ifølge Statistisk sentralbyrås (SSB) lønnsstatistikker forholder det seg slik: Når en nyutdannet starter i sin første jobb er lønnen relativt lik mellom kvinner og menn. Forskjellen øker med åra, og den mest markante forskjellen kommer når vi får barn. Det vil si at når vi er i 30-årsalderen, danner det seg et tydelig mønster. Gutta tjener mer enn jentene! Forskjellene fortsetter å øke med alderen. Statistikken viser også at kvinnelige toppledere og mellomledere i gjennomsnitt tjener dårligere enn sine mannlige kollegaer. I Bluegarden kan vi studere disse forskjellene direkte ved å se på tall i våre egne lønnssystemer. Vi forvalter lønn for flere hundre norske bedrifter i alle bransjer, og dermed også for mer enn tre hundre tusen norske arbeidstakere. I Skandinavia har vi over 2 millioner lønnsmottakere i våre systemer. Statistikkene fra SSB stemmer overens med våre egne funn: Menn får mer økonomisk uttelling for arbeid enn kvinner.
Likelønnsmeldingen for 2008 peker på viktige årsaker til disse forskjellene. Forskere på området melder om det samme; en rekke forhold bygget opp over tid. For eksempel: Kvinner og menn søker ulike posisjoner i samme virksomhet, menn går etter posisjoner som tradisjonelt betaler mer. Menn og kvinner søker seg til ulike bransjer, og menn mot bransjer som betaler mer. Som eksempel her har man brukt finansbransjen. Paradoksalt nok er det i Norge omtrent like mange kvinner som menn i de store finansorganisasjonene, men gjennomsnittslønnen er veldig ulik.
Hvorfor? Jo, mennene har de feteste jobbene der også! Etter mange år som HR-direktør (human resources) i ulike virksomheter, kan jeg bekrefte at dette er riktig. Jeg kan også bekrefte at det finnes konservative holdninger til kvinner med makt, fordommer basert på kjønn, og menn som indirekte hindrer kvinner å nå posisjoner. Men det er også noe annet som kan belyse årsakene til lønnsforskjeller. Og det starter med spørsmålet: Hvorfor tar ikke kvinner posisjoner og hvorfor krever de ikke mer lønn?
Hvis vi ser på tidspunktet for når lønnsforskjellene inntrer, ligger det kanskje noe der. Når vi får barn går menn og kvinner ofte hver sin vei i arbeidslivet: menn mot nye posisjoner og mer lønn, kvinner til stillinger som krever mindre, og betaler mindre. Kvinner prioriterer i større grad enn menn å ta seg av basisbehovene i familien. Når diskusjonen i de tusen småbarnshjem om hvem som skal gjøre karriere er i gang, er det fortsatt kvinnene som trekker seg. Vi vil ha tid til barna, til nærmiljøet, og etter hvert til barnas fritidsaktiviteter. Undersøkelser viser at det fortsatt er mødrene som er mest hjemme med syke barn, og som uttrykker ønske om å vente med mer krevende jobber når barna er små. Balansen mellom jobb og familieliv er selvfølgelig en utfordring for både mødre og fedre, men utfallet av det er forskjellig. Mens mor prioriterer barna først og jobben etterpå, vil fedrene i samme tidsperiode avansere, søke nye utfordringer nye posisjoner, og dermed høyere lønn. Jeg har gjort meg noen betraktninger gjennom min profesjonelle rolle, og min rolle som mor. Kanskje er kvinner bare klokere enn menn og gjør gode valg for sine egne liv. Kanskje ligger forklaringen også et annet sted; nemlig dypt forankret i våre forstillinger om hva som er kvinnelig og hva det er å være en god mor. Vi ser en nedarvet skyldfølelse for å prioritere seg selv framfor hva vi tror er barnas behov. Er det en underliggende fordømmelse i det å gjøre karriere mens barna er små? Mange kvinner som har prioritert jobb har fortalt meg at de har måttet tåle mye skepsis, ikke minst fra venninner og mødre. Det er viktig å minne oss på at forestillinger om barns behov delvis er kulturelt bestemt, og at det er mange måter å være en god mor på. Det er ingen objektiv sannhet at barn har det dårlig i en travel dobbeltarbeidende familie.
Etter å ha jobbet med rekruttering i mange år, har jeg gjort meg en annen viktig erfaring. En kvinne og en mann kan begge være kvalifisert til en lederjobb, og vurderes som like kandidater. Når det kommer til spørsmål om lønn, er menn tydelige i hva de forventer å tjene. Kvinnene derimot, setter ikke like tydelige krav. De vil ha lønn som fortjent, og vil at den nye arbeidsgiveren (ofte en mann) skal fastsette lønn. Hvorfor krever ikke kvinner mer? Er det ukvinnelig å stille krav? Ligger det en ubevisst forstilling hos kvinner at man ikke skal kreve, men skal ta imot?
Det er ofte sagt at for å få en lederjobb må en kvinne være dobbelt så god som en mann. Dette er en myte skapt av kvinner selv. Virkeligheten er dessverre oftere at kvinner ikke selv vil, ikke søker seg til posisjoner som gir høy lønn.
Min erfaring som HR-sjef har medført mange samtaler med ledere og medarbeidere, og jeg har hørt mange beskrive sin kompetanse og sine resultater. Menn er gjennomgående mye flinkere til å selge seg selv, synliggjøre hva de har fått til, og hvilke resultater de har skapt. Utsagnet "kvinner forteller ikke alt de kan, og menn kan ikke alt de forteller", stemmer overraskende ofte. Anerkjennelse gjennom lønn og forfremmelse følger ofte resultater, og det er langt fra alltid det er objektive kriterier som ligger til grunn. Det er bare så mye lettere å se det menn har fått til fordi de forteller om det høyt og tydelig. Hvorfor gjør ikke kvinner det samme? Er det ukvinnelig å skryte av seg selv?
Hvis kvinner og menn skal ha lik lønn i framtida, må det jobbes politisk for likestilling i arbeidslivet. Det må også jobbes for at gammelmodige ledergrupper skal endre organisasjoner slik at de er tilpasset småbarnsmødre- og fedres behov. Vi trenger forskning og forståelse for problemene. Men kvinner må også selv se på sine egne prioriteringer. Hver og en må undersøke sine forestillinger om hva som dypest sett er oppfattet som kvinnelig, og tørre å bryte med dette. Kvinner bør gi hverandre oppmuntring til å fortelle om sine resultater og prestasjoner. Samtaler om hva som er riktige prioriteringer når barna er små må tas, og de bør gi mot til at kvinner inntar posisjoner gjennom hele livet. Hvis ikke vil lønnsforskjellene bare fortsette å øke. Menn vil fortsette å ta de beste jobbene i de best betalte bransjene, og kvinnene være hjemmets bakkemannskap. Det er store, ubrukte ressurser hos kvinner som kan utvikle arbeidslivet og samfunnet. Men da må dere ta ansvar for å ta posisjoner og kreve lønn, jenter!
Vi ser en nedarvet skyldfølelse for å prioritere seg selv framfor hva vi tror er barnas behov.